Annonse

ET LIV UTEN BARN?

«Det var først da jeg fikk barn at jeg skjønte meningen med livet» … «Hvem skal du feire jul med når du blir voksen, om du ikke får barn?» … «Når skal dere ha barn, da? Er det ikke snart på tide?» … «Hvor mange barn vil dere ha?» … «Du kommer til å angre, om du velger bort barn» … Barn, barn, og atter barn!

Det er på tide å snakke litt om dette med barn og familieforøkelse… Dette er ikke noe jeg har snakket så veldig mye om tidligere, men ettersom spørsmålene hyppigere og hyppigere gjentar seg, tenkte jeg at det kunne passe med et innlegg. Det er nemlig noe som skjer når du bikker 30 – da forventes det av samfunnet at du skal sette i gang denne prosessen med familieforøkelse. Det forventes at jeg skal ha lyst på barn. Er det ikke rart? Vi kvinner blir rett og slett litt «presset» til å ønske dette livet med barn, og vi blir titt og ofte presentert for antagelser om at de som lever uten barn, lever mindre rike liv – at fremtiden rett og slett vil by på ensomhet, men hvorfor i alle dager skal man sette et uønsket barn til verden, kun for å møte samfunnets og andres forventninger?

Senest for noen uker siden kom jeg over en artikkel med overskriften; «Kjære 20-åringer, nyt sommeren og lag barn. Sett i gang før eggene dine ruster vekk!» Nok en gang kunne vi kvinner kjenne litt ekstra på presset, og jeg som er bikket 30, fikk jo denne artikkelen servert med et slag i trynet om at jeg snart er for gammel. Vent til du faktisk er klar for det, sier jeg bare – eller til/om du har lyst. Bruk 20-årene til å le, feste, og leve for pokker – biologiske eller ikke biologiske barn får du tidsnok! Det store spørsmålet her er jo om du faktisk har lyst på barn, for det er det nemlig ikke alle som har, og vet du hva? Det er greit å ikke ha lyst – i hvert fall i en verden som blir mer og mer truet av overbefolkning.

Jeg har i lang tid tenkt på å skrive litt om dette, og jeg har bare blitt mer og mer inspirert etterhvert som jeg har hørt og lest flere uttalelser om dette temaet – uttalelser fra kvinner som faktisk ikke er så keen på å reprodusere og sette et nytt liv til verden. «Hæ, har du ikke lyst på barn?» , får vi titt og ofte høre, med vidåpne øyer og haken langt nedpå magen. Folk blir rett og slett sjokkert over at man velger bort barn, og sånn skal det ikke være.

Nei, jeg har ikke lyst på barn. Vi har ikke lyst på barn. Jeg har innimellom kjent at det har kriblet litt i eggstokkene når jeg har holdt en liten krabat i armene, men jeg har funnet ut at dette ene og alene kommer av min nysgjerrighet. Jeg er svært nysgjerrig av meg, men at den eneste grunnen til at jeg har lyst på barn, er for å se hva vi hadde klart å mekke ihop sammen, er overhodet ikke grunn nok til å bli foreldre. Ikke er det sikkert at vi kan få barn heller, for den saks skyld, og dette er jo noe som gjelder for mange der ute. Derfor er det også så himla viktig å trå litt forsiktig når det gjelder det spørsmålet om barn – noen prøver kanskje, men får det ikke til, og som heller ikke ønsker å prate om det. Man MÅ ta hensyn, så vær så snill – slutt å spørre alle som er i et forhold om når, hvor og hvordan – det kan nemlig godt tenkes at dette er et spørsmål som kan gjøre litt vondt for mange.

For min del gjør det ikke vondt – jeg blir bare jævla irritert. Er det virkelig så rart at jeg som snart 31-åring verken har eller har lyst på barn? Er det så rart at jeg helt uten å nøle, kan se for meg et liv uten kids? Er det virkelig så sjukt og forkastelig, at jeg ser på et barnefritt liv, som drømmelivet? Jeg fungerer jo så vidt det når jeg til og med kan styre hverdagen selv, og tør ikke tenke på hvor kaotisk det ville blitt, om det var en baby som satt agendaen.

Jeg elsker ungene til mine nærmeste venninner, og jeg elsker å se et barn jeg er glad i sammen med mammaen sin som jeg elsker så høyt, men jeg kunne likevel ikke tenke meg å befinne meg i samme situasjon. Jeg er for glad i å leve, og joda – jeg vet jo selvsagt at livet ikke tar slutt når man får barn, men livet blir noe begrenset. Et barnefritt liv og et liv med barn er så fundamentalt ulikt, og det ene valget passer overhodet ikke like godt for alle. De som har barn ser naturligvis ikke på livet med barn som noen som helst begrensning – heller en berikelse, noe jeg selvsagt respekterer og forstår, men det er ikke til å stikke under stol at det skjer noe med spontaniteten når man får barn. Det er visse ting man ikke lenger kan gjøre, og dine egne behov settes til side til fordel for dine barns behov – naturlig nok! Det føles nok ikke for en mor, at man ofrer noe som helst, men der har nok jeg en litt annen oppfatning. Jeg er rett og slett litt for glad i meg selv, spontaniteten og verden, til å se på egne barn som en berikelse.

Noen vil nok se på dette som snevert, men altså… Jeg elsker å vite at fredagene kan være forbeholdt flere timer i sofaen uten å måtte reise meg, mens jeg koser meg med iskalde Corona og noe morsomt på TV’n. Jeg elsker at jeg kan gjøre akkurat det som passer meg akkurat når jeg måtte ønske, rett og slett fordi jeg ikke har et lite menneske å ta hensyn til. Jeg elsker tanken på at jeg kan sette meg på et fly i morgen, om jeg skulle få lyst, og bare reise jorden rundt uten å se meg tilbake… Det er bl.a dette som gir livet mening for meg, men det er det mange som ikke kan forstå – det er mange som ikke fatter at noen kan frivillig velge bort barn, og dette tror jeg er et resultat av at det er laget en slags fasit på hva livet vil si.

Livet – et lykkelig sådan, involverer liksom både at man skal være to, og at barn skal være noe man virkelig ønsker seg – den såkalte kjernefamilien, som vi alle lærte om på barneskolen. Mor, far og barn – vi har vel alle lekt familie i barndommen, og allerede som liten blitt lært opp til at en familie ikke bare er to. Da jeg lekte med barbie og dukker som liten, var det i hvert fall ikke snakk om å leke singel-barbie, neida du – her var det kone-barbie for alle penga, lykkelig gift med 1,8 barn. Det var sånn det skulle gjøres etter «boken» , dette var jo liksom det eneste riktige alternativet.

«Men, du vet ikke hva det vil si å virkelig elske noen, før du får egne barn!!»

La meg gjøre én ting klinkende klart – jeg vet så forbanna godt hva det vil si å elske noen. Jeg elsker vennene mine, jeg elsker mamma, jeg elsker min samboer, og jeg elsker livet. Og jeg vet at dette faktisk er å elske, selv om noen mener at dette ikke er å elske sånn på ekte. Er det ikke trist at noen har denne oppfatningen? At man ikke vet hva det vil si før man får barn? Jeg har både hørt og lest dette, og blir rett og slett rasende over at enkelte kan si noe slikt høyt. «DU har ikke barn, så du vet ikke hva det vil si«… Gud bedre for en bedrøvelig påstand – en fryktelig påstand. Og jeg må jo bare si at det ikke er noe som høres mer sørgelig ut, enn at man ikke ser på kjærlighet for andre mennesker som ekte kjærlighet, så lenge det ikke angår et eget barn.

«Barn hadde vært et så fint tilskudd til bloggen» har jeg også hørt…

Altså, jeg blir helt matt. Et fint tilskudd til bloggen? Hva sier man til noe slikt? Hadde vi endret mening og fått barn, hadde den/de ikke blitt eksponert på bloggen uansett – det er i hvert fall noe som aldri ville falt meg inn. Det verste jeg ser er små, uskyldige barn som blir overeksponert i sosiale medier, kun for at mor skal tjene penger eller få noen gratis goodies. Jeg får rett og slett vondt langt inn i hjerteroten når jeg ser at barn utleveres i all offentlighet, men det får bli en helt annen historie…

Nei, dere… Livet uten barn er innmari fint. Barn er nok selve meningen med livet for mange noe jeg naturligvis respekterer, men vi andre uten barn – eller som ikke ønsker oss barn, må også få lov til å mene at våre liv også gir mening. Livet hvor det å «bare» være to kjærester gir mening for meg. Livet hvor jeg kan fokusere på jobb og karriere gir mening for meg. Livet hvor jeg har frihet til å dyrke mine interesser gir mening for meg, og det gjør også dette livet uten barn…

Klem i fleng ♥

Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on Pinterest
Annonse